Erling Viksjø og Regjeringsbygningen

Høyblokka i regjeringskvartalet, eller Regjeringsbygningen, er et av de beste eksemplene på monumental modernisme innen norsk kunsthistorie der den kunstneriske utsmykningen er integrert i selve arkitekturen. Arkitekten bak bygningen, som ble ferdigstilt i 1959, er Erling Viksjø (1910–1971).

Ny monumentalitet

Ny monumentalitet var et sentralt begrep i samtidens arkitekturdebatt. I 1943 publiserte blant andre den innflytelsesrike sveitsiske arkitekturhistorikeren Sigfried Giedion teksten Nine Points on Monumentality. Her ble det argumentert for et samarbeid mellom kunstartene, for å skape monumenter som kunne tilfredsstille menneskets grunnleggende behov for symboler. Hvordan modernistisk arkitektur skulle kunne utrykke monumentalitet ble diskutert både i USA og Europa på 1940- og 50-tallet.

Regjeringsbygningen reflekterer denne diskusjonen. Bygningens opprinnelige form, med en modulert toppetasje, understreket den skulpturale og monumentale karakteren. (Blokka ble endret og påbygd 1988–90.) Materialbehandlingen er sentral i Viksjøs monumentalarkitektur, som var rikt dekorert. Bygningens betongoverflater er sandblåste, og det frilagte tilslagsmaterialet (elvegrus) kan ses som ornamenter i fasaden. Detaljer er understreket med sandblåste dekorative mønstre designet av Viksjø, som de bærende søylene. Bygningen har også flere integrerte kunstverk av Kai Fjell, Tore Haaland, Carl Nesjar, Pablo Picasso, Inger Sitter og Odd Tandberg.

Straks etter avlagt diplomeksamen på NTH i 1935 begynte Erling Viksjø som assistent hos den velrenommerte arkitekten Ove Bang (1895–1942). Samtidig leverte han flere selvstendige utkast til konkurranser. Et av dem var vestibyle, til konkurransen om ny regjeringsbygning i 1939/40. Det ble ikke kåret noen vinner, men fire utkast ble stilt likt. Blant disse fire var både Bangs utkast og den unge assistenten Viksjøs. I 1946 ble det satt ned en ny jury som skulle velge mellom de fire utkastene fra 1939, og denne gangen ble Viksjø kåret til vinner. Prosjektet endret seg flere ganger, og Viksjø tegnet en mengde variasjoner fram til midten av 1950-tallet, før det vi kjenner som Høyblokka tok sin form. Mens Viksjø tegnet på de ulike utkastene til Regjeringsbygningen drev han en intens eksperimentvirksomhet med sandblåst betong.

Eksperimentering med sandblåst betong

I 1951 publiserte Viksjø teksten «Fasadebetong?» i fagtidsskriftet Byggekunst, hvor han forklarte bakgrunnen for alle eksperimentene med sandblåst betong. Han mente betong var et vidunderlig materiale som led under et utilfredsstillende utseende. Viksjøs tilnærming til den ornamenterte og dekorerte veggen var tosidig – samtidig som han eksperimenterte for å finne måter å avdekke tilslagsmaterialet på, eksperimenterte han også med å la noe av sementhinnen bli stående igjen, i form av ulike mønstre. Mye av eksperimenteringen ble gjort under oppføringen av arkitektens eget sommerhus i 1956–57 ved Larvik. Fasader, interiør og murer er preget av ulike mønstre, et stort utvalg tilslagmaterialer og forskjellige farger på mørtelen. Larvik var også basen for eksperimenteringen med conglobetong, en metode Viksjø utarbeidet parallelt med naturbetongen. Den gikk ut på å støpe store steiner i mønster i en forskalingsramme, og etter støpingen dele blokken på langs. Conglobetongen er den sandblåste betongens antitese. Den første er blankpolert, glatt og skinnende, den siste knudrete, grov og matt.

Viksjø samarbeidet med ingeniør Sverre Jystad om den tekniske eksperimenteringen. Støpemetoden de arbeidet seg fram til går ut på å fylle tilslagsmaterialet i forskalingen, før mørtelen pumpes inn. Etter en viss herdetid fjernes forskalingen og overflaten sandblåses. Naturbetong ble internasjonalt patentert i 1955.

Regjeringsbygningen anno 1959

Da Viksjø presenterte Regjeringsbygningen i Byggekunst skrev han at Trefoldighetskirken i Oslo hadde vært en inspirasjonskilde ved utformingen av bygningen. Han ønsket at Høyblokkas rasterfasade skulle danne en kontrasterende bakgrunn som framhevet kirkebyggets form. Rasteret, hvor teakomrammete vinduer sitter i dypt relieff, repeteres på langfasadene i 14 hovedetasjer. Gavlfasadene er vindusløse og dekorert med sandblåste symboler for de ulike departementene, utformet av Viksjø.

Bygningen bæres av store runde betongsøyler dekorert med ulike mønstre. Første etasje hadde opprinnelig en åpen trafikkpassasje, med vestibyle mot sør og postkontor mot nord. To enetasjes sidevolumer, satt vinkelrett på hovedbygningens sørside, rommer kantine og møtesal.

Toppetasjen besto opprinnelig av et nyreformet volum for tekniske installasjoner og et rektangulært volum som rommet stadsrådssalen. Landskapsarkitekt Morten Grindaker (f. 1926) arbeidet tett med Viksjø ved flere anledninger, og hadde ansvar for uterommet. Dette preges av den gamle lindealleen (som opprinnelig førte til Rikshospitalets gamle bygg, før det ble revet for å oppføre Høyblokka), og som fortsatt er en del av anlegget.

Erling Viksjø og Le Corbusier

Gjennom hele sin karriere beundret Viksjø den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier (1887–1965). Viksjøs karakteristiske grove formspråk er sterkt inspirert av Corbusiers skulpturelle arkitektur. Regjeringsbygningen har et tydelig formalt forbilde i bygget for utdannings- og helsedepartementet i Rio de Janeiro. Le Corbusiers bruk av råbetong, beton brut, ga navn til den senmodernistiske retningen brutalisme. Siden Viksjø ofte forbindes med Le Corbusier har han også tradisjonelt blitt karakterisert som brutalist, og dermed Regjeringsbygningen som et brutalistisk verk. Imidlertid gjaldt Viksjøs beundring for Le Corbusier først og fremst måten han modulerte bygningskropper på, og han utviklet en helt annen materialbruk. Råbetong kan ikke sammenlignes med Viksjøs foredlete naturbetong. Den etablerte oppfatningen av Viksjø som en brutalistisk arkitekt er derfor noe upresis.

Lenker til DigitaltMuseum

Erling Viksjø
Pablo Picasso
Inger Sitter
Kai Fjell

Litteraturliste

Giedion, Sigfried, José Lluis Sert og Fernand Léger. «Nine Points on Monumentality», 1943. Gjengitt i Architecture Culture 1943–1968, redigert av Joan Oackman. New York: Rizzoli, 2007.

Henjum, Berit Johanne. «’Det beste jeg noen gang har laget.’ Erling Viksjøs rådhusutkast i Bergen». I Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, redigert av Espen Johnsen. Oslo: Nasjonalmuseet, 2010: 106–115.

Johnsen, Espen. «Ny monumentalitet eller anti-monumentalitet?». I Johnsen, Brytninger, 82–91.

Solbakken, Bente Aass. «Tekstur som ornament. Erling Viksjøs eksperimenter med sandblåst betong på 1950-tallet». I Johnsen, Brytninger, 260–271.

Viksjø, Erling, «Fasadebetong», Byggekunst 1951, 3: 58–60.

Viksjø, Erling. «Det nye regjeringsbygget». Byggekunst 1959, 1: 3–5.

Trohaug, Hallvard. Arkitekt Erling Viksjø. Utstillingskatalog. Oslo: Norsk Arkitekturmuseum, 1999.

Kolofon

Forsidebildet: Nattbilde. Regjeringsbygningen sett fra Folketeaterbygningen. Foto: Aage Storløkken, ant. 1959.

Alle bildene i nettutstillingen tilhører Nasjonalmuseet – Stiftelsen Arkitekturmuseet