1900-tallet

Moten har aldri skiftet så raskt, og gjennomgått så store endringer på kort tid, som på 1900-tallet. Endringene gjenspeiler både endringer i samfunnet og i kvinnerollen.

Rundt 1900 var den modne kvinne med stor byste, smal midje og velformede hofter tidens moteideal. Den ønskede kroppsformen ble oppnådd ved hjelp av korsett og understreket av de fotside klærnes fasonger. Denne moten sto i klar motsetning til moten på annen halvdel av 1920-tallet da skjørtene ble knekorte og unge piker uten former var idealet for første gang i motens historie.

Kvinnelige kroppsformer og lengre skjørt kom i fokus flere ganger senere i århundret. Et ungdommelig moteideal var imidlertid kommet for å bli, noe som blant annet førte til miniskjørtet i annen halvdel av 1960-tallet. Fra 1970-tallet ble motebildet komplisert med mange parallelle trender og skjørtelengder som vekslet fra lårkort til fotsidt. Langbukser for kvinner slo igjennom for alvor og mannsmoten ble mer variert og fargerik enn på lenge. Klær som uttrykk for identitet ble viktig for mange. Fram mot år 2000 ble det stadig oftere fokusert på den enkeltes muligheter til å skape sin egen stil ved å plukke elementer fritt fra motens og klesdraktenes verden.

På 1950-tallet var det fortsatt mange som fikk sydd seg klær hos skreddere, sydamer eller motehus med modellavdelinger. Konkurransen fra konfeksjonsindustrien ble imidlertid stadig sterkere og ved århundrets slutt gikk nesten alle i konfeksjonssydde klær. Likevel fantes det alternativer for dem som ønsket spesialsydde klær. Norske klesdesignere som satset på kundesøm, kom på banen. Først ute var William (Jensen) i 1958.